Er du en som så gjerne «hjelper» ?

Er du en som alltid stiller opp og som elsker å ta i ett tak. Være med på alle slags frivillige tiltak i foreldregrupper, jobben, klubben eller i borettslaget. Servere på fest, rydde opp i venners problemer og utfordringer ja i det hele tatt være nyttig. Lytte, redde, berge ja rett og slett bidra til overlevelse . Vel er det litt overdrevet – men det er jo en god grunn til å kunne la være å ta fatt i sitt eget. Om vi alltid hjelper en annen. Hvem kan vel sende ett skjevt blikk på en som alltid hjelper….?

Hvilken del av deg vokser seg større når du hjelper ? Er det frykten for å bli uglesett og avvist om du sier nei, eller er det opplevelsen av å være betydelig fordi du sier ja. For ett par år siden ble jeg konfrontert med HVORFOR akkurat jeg sa det så ofte. Ikke tydelig , som i en direkte kommentar eller ett råd – men mere som en bemerkning som hang i lufta lenge etterpå . Jeg fikk anledning til å ta imot om jeg var klar for det. Jeg la merke til det og lagret det.

Jeg var deltager på ett kurs i selvutvikling, og kom litt tidlig også denne kurs – dagen . Jeg liker å komme presis og tilstreber akkurat det, og jeg liker å utnytte tiden optimalt når jeg er på kurs 😬 – kjenner du deg igjen ?  Den ene kurslederen sto på kjøkkenet og skar opp frukt og grønt som hun danderte lekkert på store fat slik at vi som deltok hadde noe å snafse på i pausene. Hun lagde agurkvann, kaffe og te og sørget for at det var innbydende omgivelser. Lysene skulle tennes og denne dagen skulle det støvsuges også.

”Ja, men jeg er kommet så tidlig så jeg kan støvsuge, hvor finner jeg støvsugeren ?” sa jeg og reiste meg. «Nei, ikke noe problem « sa hun, » jeg har god tid og jeg tar det etterpå .

«NEi, nå må du slutte å tulle, jeg har da ingenting å gjøre og du er fullt opp, og må da være sliten etter den intense kurs-dagen i går – sa jeg . JEG gjør det – jeg liker å ta i ett tak, og jeg liker ikke å sitte å se på at andre jobber uten at jeg bidrar”.

Jeg hadde betalt nærmere 5000 kroner for kurshelgen for snart 8 år siden var det mye penger ( det er det nå også ) , jeg hadde flydd og bodde på hotell. Jeg hadde deltatt dagen før med hele meg og var så høy på arbeidet og healingen at jeg våknet klokken 0500 og måtte ut å gå. Fra hotellet på Frogner til lokalet på Skøyen. Jeg gikk ikke fort , men ruslet. Jeg kunne da saktens sitte i en deilig stol og vente på at en ny kursdag startet – Så hvorfor måtte JEG yte enda mer ?

” Jasså, så du liker ikke å sitte å se på når andre jobber, men MÅ bidra du «– sa hun og smilte skjevt.  Jeg hørte DET også- og lagret det. Og så fant vi støvsugeren, jeg fikk støvsugd skikkelig, tent lys og ristet noen sakkosekker i samme slengen. Alt var iorden når de andre kom, fylte seg en kopp te, forsynte seg med oppkuttede grønnsaker og satte seg ned i en nyristet sakkostol og småpratet før vi begynte.

Først noen uker senere fikk hennes bemerkning full betydning for meg. Noen uker senere skulle jeg ha min første samtale med en Coach ,veileder og polaritetsterapeut jeg har hatt ett lengre samarbeid med for mange år siden. Hun hadde ikke ett fast kontor, og hadde akkurat kommet da jeg troppet opp i god tid . Hun ba meg inn på kontoret og vi innledet med en samtale hvor jeg delte bakgrunnen for mitt behov for veiledning. Etter en drøy time så ville hun fortsette med behandling på benken.

» Jeg skal bare notere litt først om det vi har snakket om og så skal jeg ta frem benken , jeg har ikke rukket å sette den opp enda – men det går fort , «sier hun og smiler.  «Ja, men bare notér du så skal jeg sette opp benken – sier jeg, det er da ikke noe problem . Hun løfter blikket og ser på meg med sterke øyne i det jeg reiser meg for å ordne benken» .

Det der kaller jeg for selvforsvar jeg » – sier hun enkelt.

Betydningen av det hun sier faller sammen med episoden uker før, og jeg ser hva det egentlig betyr . Som en film i full fart spilles episode på episode med tilbuds -snutter for mitt indre. Selvforsvar ? I aller høyeste grad.

Jeg har i mange år overkompensert for det mindreverd jeg bærer på . Ett tiltagende mønster i mesteparten av mitt liv . Slett ikke en sunn vane, men godt innarbeidet fra barndommen og solid etablert. Samtidig har dette også fungert som ett sikkerhetsnett for å forsøke å unngå at noen skulle bli sint på meg, eller på annet vis bli misfornøyd med min tilstedeværelse – fordi det igjen kunne gi negative konsekvenser. Jeg kunne bli avvist. Det jeg fryktet mest – avvisning. Dette er også en erfaring som er etablert i oppveksten og som jeg har forsøkt å sikre meg mot i voksen alder. Og det som er ment å skulle fungere som trygghet, ble etter hvert en rekke med selvutslettende handlinger og senere en vane.

Det er ikke slik at jeg bevisst har tenkt at jeg er mindre verdt enn andre, eller burde frykte negativ konsekvens, men erfaringene mine satt så sterkt at jeg automatisk fant måter å beskytte meg på, og dette er ett av dem . Ett uheldig og sterkt hemmende mønster som jeg nå er mere bevisst på, og er blitt bedre på å gjenkjenne hos meg selv. Så nå våger jeg å la være å rekke opp hånden når jeg kjenner at jeg ikke kan, vil eller har mulighet for å hjelpe. Jeg risikerer avvisning og våger å tåle det. Jeg må nok bli bedre på å vente til jeg blir spurt før jeg tilbyr min assistanse i mange tilfeller – om enn ikke alle. Noen ganger er det helt riktig – og jeg øver på å forstå forskjellen. Jeg finner stor glede i å kunne hjelpe en venn eller nabo, men jeg må først være trygg på at det er fordi jeg ønsker og KAN hjelpe- ikke fordi jeg er redd for konsekvensen om jeg sier nei eller fordi jeg skal kompensere for følt mindreverd.

Det er en utfordring å la være å følge en slik «trigger», den er så automatisk at den nesten er usynlig- men du verden for en seier hver eneste gang.

Det tar bare ett mikrosekund å rekke opp hånda og si :

» Ja, men jeg kan da gjøre det jeg «

Og OM du trekker pusten ett mikrosekund før du svarer neste gang så kan du lære det første skrittet til å kunne ta vare på deg selv. Å ta fatt i ditt eget først SÅ kan du hjelpe en annen . Det er utfordrende for mange av oss å prioritere oss selv med god samvittighet. Men så viktig en øvelse å gjøre 💚!  Jeg ønsker for deg at du også finner dine » triggere» . For I det du begynner å handle på likeverd er du på riktig vei. Jeg føler dyp takknemlighet for at mine to veivisere viste meg vanen jeg hadde etablert. På den måten ble jeg i stand til å endre vanen og utfordre meg selv på egne frykter og mønster. Og hver gang jeg klarer å bekjempe triggeren føler jeg seier. Seier fordi jeg klarer å motstå meg selv.

Si ja når jeg kan ,si nei når jeg ikke kan , og rett og slett våge å ikke si noe som helst

Alt godt til deg 💜

FRIhet, fangenskap og tilhørighet

«Skaff deg en flokk, Nina» – sa Monica til meg for mange år siden.  Før det hadde jeg sagt noe om at jeg alltid har vært en «ensom ulv» . Og jeg ser jo rundt meg at mange er sammen i flokker. Jeg har en liten flokk jeg også – en flokk som alltid er der. Men jeg tror mange har flere forskjellige flokker – flokker som de «spiller sammen med » på forskjellig vis.

Illustrasjonsfoto : Dabjola / Yayimages

Jeg har vært opptatt av at det å tenke at jeg «behøver» noen kan være usunt – for meg. Fordi behovet kan styre meg ut i noe som bare ligner, ligner det jeg lengter etter. Lengsel og udekte behov kan styre oss ut i feil retning. Det blir som å stappe i seg sjokolade på vei hjem til middagen -utsultet etter arbeidsdagen. Det har jeg mye erfaring med for å si det sånn.

At det jeg velger ikke nødvendigvis er det jeg innerst inne lengter etter. Det er en slags kopi. Det som lignet mest – ikke helt. Er ikke det bare tilbehør ? Som accessoir til antrekket, huset eller den rollen man ønsker å bekle for å vise utad.

Å sette for mange krav kan også være en ugjennomtrengelig mur. Murer kan vi sette opp for å beskytte oss selv. Kanskje er det viktig å sjekke om det er nødvendig med en høy mur akkurat nå – kanskje er «faren» over –  For lenge siden ?

Jeg kan kjenne at jeg av og til lengter etter ett sted jeg tilhører – hva nå det betyr. Jeg tror nok at jeg skal tilhøre meg selv først – før jeg kan høre til sammen med en annen. Ennå er jeg ikke helt sikker på om jeg tilhører meg selv nok. Å tilhøre – hva betyr det ? For meg ? Og hva betyr det for deg ? Å tilhøre – Ikke «bare» ett sted, men virkelig tilhøre. Inni meg.

Der er jeg ikke nå. Jeg er kanskje på vei dit, det vet jeg ikke ennå. Men jeg har virkelig ett behov for å tilhøre -Innerst inne. Kanskje blir jeg trygg nok en vakker dag – trygg nok til å våge å høre til ett sted hvor det er flere enn meg i samme rom. Om det er en til eller en hel flokk.

Frihet og trygghet er to følelser som er viktig for meg. Frihet gir trygghet og trygghet gir frihet . Akkurat nå føler jeg hverken frihet eller trygghet. Trygghet i flokk, Jeg vet ikke om jeg noen gang har kunnet føle meg trygg i flokk. Frihet er essensielt for å føle seg trygg i  flokk. Helt fri på innsiden. For det er der friheten bor. På innsiden av oss alle – om vi virkelig er FRI. De færreste av oss er fri.

» Delvis frihet finnes ikke » ( Nelson Mandela )

Vandringen som ensom ulv er heller ikke lenger det det var. Det var lettere før, å vandre ensomt. Det føltes tryggere for meg før- å vandre ensomt. Jeg følte meg friere før- når jeg vandret ensomt. Er det kanskje slik for meg at det er ensomheten som fortsatt er tryggest ? At jeg lar de gamle murene stå fordi det er det eneste jeg er trygg på ? Og at jeg aldri har vært fri ?

Jeg kjenner inni meg at mest av alt lengter jeg etter FRIHETEN – den som bor på innsiden ett sted.

DET er min oppgave fremover

Å VÆRE FRI

DA kan muren falle

«Ingen er utlært før han har lært å tie» – Arne Garborg

Dybden i tema ligger som en fruktkurv i bunnen og i den ligger mulighetene for hvordan samtalen utvikler seg og blir . Jeg forsøker å være en som lytter, fordi jeg tenker at det er en god egenskap – det å lytte når en annen snakker. Jeg liker at du lytter når jeg snakker, for når jeg snakker så forteller jeg , og det er gjør noe med meg når du lytter 🙂 Det gir meg en god følelse. Noen ganger så er jeg ikke så flink til å lytte, og kan avbryte- da blir jeg litt streng med meg selv for det er ikke «pent» å avbryte. Men jeg LIKER å lytte, på det den andre samtaler . Og noen ganger blir jeg inspirert og ivrig- slik som du gjør 🙂

Og når jeg lytter til en annen så får jeg så mye mer ut av det den andre snakker om. Det ligger store mengder informasjon i det en annen sier. Ikke bare ordene som en linje med informasjon, men stemmen, valg av ord, tempo, dybde og høyde, og alt i mellom. Og i tillegg kommer all kommunikasjon gjennom kroppen, kommunikasjon er spennende og givende

Og så er det så flott med samtaler om det som berører, tynger, bekymrer , forvirrer eller GLEDER . Og når jeg samtaler med ett annet menneske så starter en stor film for mitt indre, jeg ser sammenhenger og muligheter, jeg ser utfordringer og begrensninger, jeg ser det som er opplevd og erfart – for du forteller jo om det – og det som ennå ikke er opplevd men lært ett sted og som er litt mer «foran» oss enn inni oss 🙂 og da kan jeg ofte se hva som KAN  komme som en konsekvens- kanskje har jeg erfart det selv, OG jeg sier ikke at det ER sånn- og DA kommer det som er superspennende !

Akkurat der i det skjæringspunktet så finnes det en linjeskifter eller en «pens» som de sier de som er spesielt opptatt av tog eller trikk 🙂 – en pens er den skifter spor så toget kan kjøre en sving bortom, men fortsatt komme seg dit det skal. , og kanskje kan det ligge ett svar der, eller en løsning, eller en mulighet eller en begrensning eller NOE som KAN være viktig- og så sier jeg det. Jeg HØRER at jeg sier det, munnen min sier det og det er der ute i luften. Og jeg har ERFART at akkurat DET kan gi trøbbel- fordi en annen ikke liker det.

Jeg responderer ,  Jeg klarer ikke å la være å si noe ! Ikke når det er viktig ! Og det er på mange vis bare jeg som forstår at  dette er spesielt viktig- så viktig at jeg MÅ si det.

Så erfarer jeg at den jeg snakker med ikke liker at jeg sa noe, og akkurat der er det vanskelig. Akkurat der snakker jeg med meg selv og har noen ganger en sånn dum stemme som snakker negativt til meg på skulderen min. » Hvorfor sa du DET da » ? , » kunne du ikke ti stille » ?  . Men så tenker jeg at jeg sa det jo bare slik jeg opplever det – og kanskje var det den andre som tok opp tema. Vi SAMtalet ……

Akkurat der er det et dilemma, for hvem har ansvar for samtalen ? Hva bestemmer når jeg skal ti stille ? Er det den andre´s komfortsone ( som jeg ikke vet noe om ) eller er det normen på «hva man snakker om » ? Eller er det greit å våge at den andre ikke liker at jeg sa det ? Fordi i det , akkurat deri skjæringspunktet så ligger det en mulighet, en gylden mulighet !

Og så tenker jeg på hvordan jeg velger «tema» for en samtale- Jeg  lar være å ta frem det jeg ikke ønsker å SAMtale om , det jeg ikke VIL snakke om akkurat nå. For akkurat det kan jeg velge 🙂

Og når jeg SAMtaler så er det i utgangspunktet en pute i bunnen av  empati, respekt, tillit og interesse.

Alltid !

Men jeg lærer visst aldri……å se hva som er det underliggende signal for hvem som får lov til å snakke til hvem og NÅR dette skal foregå seg.….

Brobygging

» Jeg blir ofte redd «slike som deg» » sa hun og så meg direkte inn i øynene mens hun smilte. I det lille øyeblikket ble det skapt en bro mellom oss istedet for avstand.

Dette beskriver begynnelsen på ett møte jeg fikk ta del i for en tid siden. Vi kjente ikke hverandre, men møttes gjennom andre. Så enkelt er det- tenkte jeg da jeg kom hjem. Hun satte ord på det, høyt uti lufta og det ble det bygd bro av.

Tenk så enkelt……..Og så sjelden.

Jeg har møtt mennesker før, som jeg senere har forstått er litt redd inni seg i møte med meg. Og jeg har aldri forstått hvorfor.  Hva i all verden er det å være redd for ? Så vet jeg jo selv at jeg har kjempet med egoet mitt flere ganger- og da er det helst ett stort lite ego jeg har strever med.

Den som aldri var bra nok. Den som vil være synlig men som er livredd for konsekvensene av synlighet. Den som tar tidvis mye plass og er skjelvende inni seg når hun gjør det- og det tar stor plass det. Det er som å få for mye saus på tallerkenen, så det nesten flyter over kanten, helt uappetittelig .

Og det kan trigge slemmingen inni oss ett sted. Vi kan bite fra oss med en gang så en annen vet hva vi er istand til. Vi er jo mere redd noe i oss selv, enn vi er redd det andre mennesket.

Har du møtt noen og kjent på motvilje med en gang ?

En følelse av at du ikke «liker» en du nettopp har møtt i en eller annen sammenheng ? Eller at den andre ikke «liker» deg ? Det har jeg, og det kan være jeg som føler motviljen, det kan være en annen som føler motviljen og som jeg fanger opp. Når vi er «redd» eller føler motstand mot ett annet menneske så vil vi som regel lukke døra igjen, stenge de ute. Ikke kom inn her- sier vi med kroppen og energien vår. Muren er satt opp og ingen passasjer er åpne. Fullt forsvar i alle himmelretninger – her skal ingen komme på innsiden. Og ingen av partene kommer videre heller. Du får smekk på labben hvis du prøver med vennlighet. Jeg har iallefall brukt den metoden mange ganger –  hardhet og likegyldighet , før en gang. Fordi jeg også var redd – i møte med andre.

Og det er effektivt å bruke hardhet og lukkethet, du holder mennesket unna og slipper flere «angrep» som må pareres. Men det er også ensomt å være innenfor muren i frykt for samspill med andre mennesker.

Denne gangen hadde jeg med meg en større forståelse i det ordene kom. Syv ord satt sammen av ett menneske og sagt høyt med ett smil- det var de første pælene i broen. Den som kan bli så lang som den skal. Herfra og helt frem er en god avstand. For den sier ikke når vi skal komme frem.

Nysgjerrighet og interesse for det andre mennesket i alle møter er en god nøkkel. » Hvem er du » ? I det ligger ingen forpliktelser – bare mulige gode møter.

Jeg er takknemlig for det møte, at hun sa det høyt- for da kom forsvaret ned så vi fikk bygge bro sammen. Det var en helt ny erfaring for meg.

TAKK

Det lukter sommer

 

Det lukter sommer og jeg fryder meg – krøller nylakkede tær og puster inn livet fordi det er så godt.

Denne vinteren har vært tung , mørk og lang. Likevel har jeg lagt merke til fraværet av snø. Snø er lys for meg- og i år tok jeg ikke frem snøskuffen heller. Jeg luktet vel at det ikke ble snø i år. Jeg liker snø når vi først ska ha vinter. Snøen er myk, hvit og den pynter grått og bart landskap.

Jeg  nyter den korte stunden det tar å måke vei for bil og folk- frisk luft med vintersnø i seg, røde kinn og hvit kappe av snø på hodet. Jeg nyter å  måke sti fra hus til tre med matfat for fuglemat og daglig påfyll med frø og meiseboller og ringer med fett i seg . Selv om jeg aller mest priser våren og sommeren som er over sent i den tiden vi kaller høst, så er vinteren fin på sitt vis. Om den ikke byr på så mye mørke. I år var den mørk – for meg.

Noen steder kalles Mai for vår- men her hvor jeg bor helt sørøst i landet så kaller jeg det for FORsommer – naboen klipper gress, vi sår frø og klargjør for uteliv utenfor de stedene vi bor. Lukten av grill, lyden av barn som leker, slår knærne sine, og krangler for de er trette av mange timer ute i den friske lufta. De voksne har smil på seg – ikke bar emunnen men øynene også. Livet er godt – akkurat nå.

Nå danser de gulgrønne Sitronsommerfuglene overalt – de sier vi skal ta det med ro – nå er det en ny begynnelse. Naboens bier samler nektar og mellomlander tunge som fly ved vannskåla til katten hvor de hviler seg , før de flyr opp til der de bor. Hos naboen. Humlene er ikke sjeldne her jeg bor – de er mange og i vinter lærte jeg at de bor i bol i jorda. Jeg kunne ikke så mye om humla før- før var jeg mest redd for humla. Nå vet jeg også at de brenner ikke – de stikker. Men likevel er jeg mindre redd enn før en gang.

Forsommeren er fugler som synger. De synger på våren også. Jeg vet at det er mulig å ikke høre fuglene synge – til tross for at de faktisk gjør det. Da er det ikke rom for det på innsiden ett sted – der hvor sorgen og tristheten bor. Slik er det ikke nå- jeg hører fuglene synge og de synger med det nebbet de har – hver på sitt vis. Lytt – det gir glede og krummer munnen til smil.

I år kiler tanken på sommeren mere enn før. Forsommeren er skapt for å så noe nytt. Forsommeren er skapt for at sterk rot skal blomstre en gang til. Og jeg gleder meg !

Det lukter sommer 🙂

Best før – og best etter

I går så jeg på serien » Best før » med Linn Skåber og fryder meg over hennes fremstilling av oss mennesker i all sin enkelthet gjennom karakteren » Lena». Det er jo derfor de fleste liker hennes rollespill så godt- fordi hun «tar oss på kornet» – der hvor vi kan kjenne igjen oss selv når vi er aller enklest og aller minst og aller mest primitiv.

Det er fantastisk å kunne le og kjenne seg selv igjen i mange av de følelsene hun formidler. Og ikke minst i alle de handlingene hun igangsetter basert på de følelsene. Det er vel der jeg har det aller mest morsomt og hikster så tårene triller.

For hun «tar igjen» slik vi veldig ofte har lyst til å gjøre men aldri gjør- fordi vi er «oppdratt» til å kontrollere oss selv.

Jeg har en sjelden gang lyst til å » bite» slik som jeg kunne gjort i sandkassen. Men jeg gjør det ikke – selv om jeg har lyst til å kaste meg inn i en real sandkassekamp inkludert biting. Jeg slår ikke med spaden heller. Iallefall ikke på ordentlig. Men kanskje kan jeg slå med ord om jeg presses skikkelig nærgående.

Jeg bruker ofte begrepet  » WU WEI » – det er handling gjennom ikke handling. Å se fra ett slikt perspektiv skaper mere ro og mindre drama.  Det er Piet Hein´s «Tenk om det ble krig og ingen møtte opp » som skaper mere fred og mindre krig. Men av og til må vi jo kunne «ta igjen» – av og til er det vel mest riktig å slå med en spade i sandkassen ? Jeg vet ikke – å ta igjen kan nok føles tilfredsstillende en kort stund- det vet jeg av erfaring. Men på sikt så blir en jo bare hengende i energien. Jeg bruker oftest bare å gå min vei – jeg forlater sandkassen eller arenaen maktkampen utspiller seg på- forklarer ingenting og bare går.

» Lena» snur det tragiske når alt går dit høna sparker og bærer sine feiltrinn og tabber med hele seg fyllt av pågangsmot og kun noen få timer med krum rygg. Så starter hun bare på nytt, børster støvet av knærne og retter seg opp etter å ha falt pladask i sin egen elendighet. Jeg skulle ønske jeg kunne bære mine feiltrinn så enkelt. Uten å samle på de så de blir så tunge å bære at jeg nesten ikke makter annet- enn å bære på alle mine feiltrinn.

Der har vi noe å lære- tenker jeg. Å børste av oss feilene og tabbene. Å våge likevel.

» Lena» ble med sin mor ( Anne Mari Ottesen ) på skamkurs for å få lagt fra seg skammen fra nattens amorøse møte med en særlig ung mann- som bodde hjemme hos sine foreldre… Når Lena hoppet ut i det og fortalte dette i Skamgruppens sirkel så ble hun ikke møtt i det hele tatt. Det er visst grenser for hva man kan få løst opp i en skamgruppe – de tok ihvertfall ikke imot all slags skam.

Skam er en ugrei ting. Skam kan ødelegge. Ikke fordi du har så mye å skamme deg for – men fordi du skammer deg for mye og for lenge og for alt. Også for det andre har gjort mot deg. Og så er det viktig for de store og små samfunn vi befinner oss i at vi skammer oss tydelig, og skammer oss nok. Skam er ganske grenseløst uten skiller. Det er kulturen vår som er slik. Jo mere skam jo bedre vil «de andre » føle seg. Skam er farligere enn mange tror. Noen ganger er det faktisk livsfarlig.

Rundt » Lena» er det så mange mennesker som ser på hennes naivitet og anderledeshet som noe uhørt- jeg har en tenåring i huset og hun har innviet meg i betydningen av uttrykket » å blikke» noen. Det er når noen uttrykker sin forakt eller lignende følelser. Så bruker de øynene for å fortelle det til den det gjelder og til de som ser på. Det het vel ikke det i min tid som ung. Men nå gjør det det. Rundt personen » Lena» er det mange som blikker henne. De aller fleste faktisk- bortsett fra gjengen på eldresenteret. De er gamle nok til å gi faen og har visdom nok til å evne å se det gode i «Lena». Ikke har de tid heller – til å kaste bort på ingenting. Så de praktiserer » WU WEI » uten å vite noe om begrepet. De gjør det fordi livet har gjort de kloke.

BLikking er en uting. Rausheten er ett fint våpen mot blikking. Å være raus nok til ikke å blikke tilbake er kanskje raust nok i noen tilfeller. Det er dette med å tåle anderledeshet som jeg er opptatt av. Og den skal omfavnes – ikke blikkes. Iallefall i min bok.

Det finnes en «Lena» inni meg ett sted – det finnes en «Lena» i mange – kanskje også i deg. Og den «Lena» er mere snill enn slem. Det må du huske på om du blir «blikket» – uansett hvem som blikker deg. Det er så viktig at jeg vil kalle det livsviktig. Rett opp ryggen, vær den du er og VIL være, si unnskyld for tabber og feiltrinn.

Og vær like raus mot deg selv som du kan være mot andre 💜

Å skrive høyt

Endelig er jeg opprigget med en selvlaget blogg , ett forum hvor jeg kan dele og skrive høyt. Ikke for kun å «høres» , men for å kunne dele det jeg tror du vil ha nytte av å «høre om», og til gjensidig glede for meg selv. «Du må skrive bok Nina» – sier mange. Og jeg kjenner inni meg ett sted at det er helt sant. Samtidig er jeg såpass liten ett sted inni meg at jeg ikke våger å tenke så store tanker. Selv om jeg har mange erfaringer som kan ligge godt i bunnen av en bok eller flere, det føles likevel altfor stort………Akkurat nå.

Men å skrive høyt med små og større tekster og MYE eller mindre innhold- det våger jeg. Å skrive høyt er for meg ett annet ord for å blogge. Å blogge er på mange måter ett veldig ungt uttrykk og jeg føler meg til daglig slett ikke ung for å si det slik.

Jeg har fått klemmer fyllt med takk for deling av tanker som har hjulpet ett sted, der gjenkjennelsen er stor hos flere av dere. Flere har etterspurt mine refleksjoner og det gjør godt. Det gir delingen mening utover mitt eget behov. Mange holder det helt for seg selv det at de får hjelp av tekstene . Det er noen ganger lettere å kjenne på sårheten helt for seg selv – slik kan vi leve lenge i skjul for oss selv og for andre. Der ute er verden på mange vis så påtrengende lykkelig. Og de grå dagene og grå flekkene på baksiden av smilene våre er det ikke så god plass til.

Ikke engang hjemme hos oss selv.

Det er noe å tenke på for flere av oss. Det er så godt med alt som er ekte og som kommer fra ett sted hvor det som er ekte godt kan være grått også . Bare vi ikke bader i mørke men snur oppmerksommheten vår noen grader inn mot lyset. Kanskje er vi flere som er mett av jaget etter «lykkebobler»  ? Og som ikke vil skape kopier av det som for noen er lykke, men som vil finne veien inn til den enkle og ekte gleden. Gleden over det vi faktisk har, eller er. Vi er jo tross alt mer enn nok .

Ekte lykke finnes det ikke gode nok kopier på – det er helt sikkert. Og ekte lykke kommer fra ett sted hvor vi er helt fri – absolutt helt fri.  Ekte glede er likevel en god erstatning i mellomtiden – mens vi venter på å våge å være fri nok…….

Det er viktig å ha fokus på løsningen – selvom enkelte dager eller lengre perioder er totalt mørklagt og helt fri for alt som ligner en løsning akkurat da – så er det likevel en løsning ett sted. Vi må bare vente til tåken har lettet 😊. For ingen lever ett liv helt fritt for tåke og haggelbyger på kysten- ei heller på de indre dalstråka. Der er det likt fordelt selv om det ikke er synlig hos hver eneste en av oss. Selv har jeg lært meg å akseptere de tåkelagte dagene – på den måten blir det færre av dem. Og med mindre følt motstand mot de dagene får de mindre betydning og slik sett farer de bare forbi og gir meg en flott kontrast til de fine dagene med klart vær og høy sol.

Og det er mye av dette jeg vil skrive om i bloggen min. Nå har jeg funnet ett navn jeg er bekvem med å på bloggen og samtidig ramlet ett nylaget begrep inn i min favn – so to speak.

Hvorfor skal du høre på det jeg vil skrive høyt om ?

Jo nå skal du høre – jeg er en utmerket samtaleterapeut. Og jeg sier utmerket fordi jeg har bestemt meg for å være så «mye»  som jeg faktisk er. Og i all beskjedenhet så vil jeg ta til meg den beskrivelsen – Utmerket . Jeg våger – rett og slett .Vel, nå er jeg såpass godt plassert på sidelinjen av meg selv så det er kanskje på tide også – å se på det jeg faktisk får til.

Og siden vi ikke samtaler her inne sånn direkte – så fant dette ordet meg fordi jeg lette etter det. Og jeg innrømmer at jeg har sterk motstand mot alle slags «oppskrifter» som tvinger meg vekk fra det umiddelbare, intuisjonen og fornemmelsen. Refleksjonsterapeuten ™ har det friere og kan formidle fra sin innsiktspost eller utkikkspost. Likevel med mye god kompetanse i grunnmuren og med etikken i autorisasjonen sin.

REFLEKSJONSTERAPEUT ™ 💜  REFLEKSJONSTERAPI ™

At du kan få gått #ettstegvidere , at jeg får gått #ettstegvidere.

Og en beskrivelse av begrepene vil jeg komme med senere.

Og slik begynner det – akkurat nå og akkurat i dag.

Ett steg videre

Del gjerne siden min 💜